Berwick

• Mandal - Inverness (trodde vi)

Etter en god natt og påfølgende dag i Mandal. sjekket vi behørig værmelding fra Meteriologisk Institutt. De meldte frisk bris fra nord og nord øst fra torsdag 27.aug med økning til nord vest liten kuling fra søndag 29.
Dette var drømmemelding for oss. Vi kunne seile bidevind, holde god høyde, komme godt over 58. breddegrad i to døgn og så falle av inn mot Inverness. Slik skulle det imidlertid ikke gå.

Da vi sto ut fra Mandal på ettermiddagen torsdag blåste det vestlig bris, men vi regnet med at den ville dreie på nord utover kvelden. Vi stolte på værmeldingen. Det skjedde ikke. Vinden døde derimot helt ut i løpet av natten og vi ble liggende å drive med vekslende vind.

Neste morgen kom den nordlige brisen, vi trimmet seil og kom raskt i bevegelse. Loggen viste raskt fem knop. Vi avanserte og vant høyde. Alex kastet ut snøret og dro 15 makrell. De ble klargjort til et festmåltid. Kokte poteter agurksalat. brokkoli og rømme.

Natten gikk fint med vaktskifter og vi tenkte at nu faller vi inn i den deilige rutinen som oppstår på lengere seilaser.
Ole og Jon Erik hadde 04 til 08 vakten og ved 6 tiden begynte det å blåse. I løpet av kort tid bygget sjøen seg opp. Dette var ingen frisk bris, det virket mistenkelig som en sterk kuling. Ikke nok med det, vinden vestet seg mer og mer, stikk i strid med meterologisk. Vinden økte ytterligere noen hakk og bølgene ble høyere. Vi hadde fullt storseil og fokk. Vi ble presset sydover. Vi prøvde så godt vi kunne og presse oss så høyt vi turde. Etter to kraftige sjøer som kom opp i styrebrønnen falt vi av. Et større lastefartøy kom mot oss, så at vi var under seil, før vi rakk og gjøre unnamanøver endret hun kurs. Sympatisk gjort. Jeg kalte opp fartøyet, hun het "Anita" og var svensk på vei til Kristiansund. Det var naturlig og spørre om værmelding og å takke for manøveren. Skipperen hadde nesten identiske meldinger som oss ,men sa at ny melding kom om et par timer. Vi takket og for videre på vår heftige seilas. Etter tre timer kom en stor tanker på kryssende kurs på vei sørover. Det sto Knutsen Tankers på skutesiden. Jeg kalte opp og ba om en værmelding. Og nå kom sanhetens øyeblikk. Sterk kuling fra nord vest opp til styrke 8 Beufort i kastene. Styrmannen ønsket oss god seilas og håpet at været ikke ville bli for hardt for oss. Vi takket og for videre på vår ville ferd. Bølgene økte og vi gikk en mørk natt i møte med blandede følelser.

Jeg tenkte i mitt relativt stille sinn det Tom og jeg hadde sagt til våre ungdommer. "Vi har lagt opp til en myk start, slik at dere i ro og fred skal få lære om seilingens mysterier". Deilig og ha sagt det, nu blåste det sterk kuling med sliten storm i kastene.

Det ble i sannhet en tøff natt. Vi hadde ikke noe valg. Vi måtte falle av og ri stormen av. Og sydover bar det.
Ole og jeg byttet på og styre. Det var ikke helt enkelt og holde skuta på rett kurs med så høy sjø i nattens mulm når du ikke kunne se bølgene. Men vi sto han av. Vi seilte tvers igjennom en by av oljeplattformer på skotsk sokkel. Vi kunne telle ti stykker samtidig. Og da dagslyset kom kretset et helikopter over oss i flere minutter og undret seg på hvem fanden det var som hadde slik et hastverk over nordsjøen i slikt et vær.

Det skal sies at nu ble "Kragerø" virkelig satt på prøve etter restaureringen. I Risør hadde jeg tømt båten for vann etter en rundvask i kjølen. Jeg kunne fortsatt ikke se at det var kommet inn noe. etter et døgn med høy sjø og etter forholdene litt for mye seil. Jeg vurderte situasjonen kontinuerlig. Bedre og danse med når "Kragerø" oppførte seg så bra,enn å risikere en situasjon som fort kunne komme ut av kontroll.

Guttene tok det ville rittet med fatning. Det ble dog sparsomt med matstell. Men noen knekkebrød med tubeost ble klartgjort. det må dog fortelles at Jon Erik sto tyve min. i byssa og kjempet med å lage seks knekkebrød. Da han skulle gå opp leideren akterut og levere dem til vakten, fikk skuta en overhaling. Han mistet grepet og for inn i skottet. Knekkebrøene hadde han i en hånd og de klemte han i stykker i det han traff skottet.
Hele påfølgende dag holdt vinden seg og den gikk mer og mer på vest. Vår skotske sekkepipespillende venn,Allister begynte og bli bekymret på hvor vi kom til å lande. "We are going to hit scotland skipper arn`t we". Jeg kunne liksom merke på meg selv at svaret var unnvikende.mmmmmmmmm....sure.Jeg gikk ned i bestikket og ble ikke beroliget. Vi gikk så høyt vi turde. Og natten fikk vise. Jeg hadde en følelse av at vinden liksom virkelig skulle sette oss på en manndomsprøve. Det pep og hylte i riggen og ikke nok med det, det tok til å komme regn. "Rain before wind, take the toppsail inn. wind before rain set them again". Haa,ha,ha, vi hadde ikke toppseil oppe. Plutselig ble det helt stille. Tom og jeg så på hverandre med blandede følelser og et bølgesmil. vi sa ikke så mye til hverandre, men vi var inne i øyet på et djevelsk lite lavtrykk som akkurat nå gav oss et lite pusterom, for så riktig å manne seg opp til et siste fremstøt. Vi ventet på angrepet med skrekkblandet fryd og en fandenivolsk stemning. Vi skal stå han av , kom igjen. Vi fikk ca. femten min på oss, så satte det i gang igjen. Hylende og skrikende angrep vinden oss, men vi lå på riktig kurs og "Kragerø" formelig skvatt ut av startblokkene og danset avgårde som en vårkåt (ikke ku, men gaselle), logret med roret og formelig viste stormen at her skulle ikke hun tvinges til noe som helst, nei. Selv når bølgene brøt på toppen holdt hun stand og det kom ikke vann over dekk. Ha,ha,ha du hei hvor det går, kom ikke her å tøys med meg.

Hele natten gikk det unna, vinden var nå rett vest og jeg fikk øye på Berwick. Jeg medelte skotten Allister om at vi siktet på at det var en brukbar havn der. Bjørn på "Kan Jiff" hadde vært så snill å komme med kart før vi dro. jeg husket at han "slengte" med noen av østkysten av England. Herleg, Takk Bjørn. Allister utbrøt:"Thank God Brewick is the last port i Scotland". You bet.
Vi var slitene nå og det var ikke fritt for at vi lengtet til havn. Jeg tok fram PCèn som Andreas på Isegran hadde oppdatert så snilt med kartprogram og det hele. Jeg plugget inn GPSèn og klikket meg inn på Berwick. Ha,ha,ha, der sto det at Berwick hadde 0,6 meter vann ved lavvann. HA,ha dæven døtte når var det flo og fjære. Vi nermet oss med 8 knops fart og jeg fikk en fornemmelse av at vinden faktisk løyet. Jeg gikk opp og fikk se at det faktisk stemte. Fire timer fra land fikk Allister dekning på mobilen. Han kontaktet sine foreldre og de var på vei til Inverness for å møte sin hjemborne sønn. De gjorde vendereis og satte kursen mot Berwick. Med seg hadde de Allisters kommende svigerfar Pål. Pål er en gesjeftig mann. Havnen i Berwick var ikke bemannet i helgene og det var required to have local knowledge or a pilot to enter under bad wether conditions. Dæven. "Jeg skal vekke havnesjefen",sa Pål "Jeg kommer tilbake om en halv time". Vi var spente og fortsatte mot havnen. Etter en halv time ringte Pål og fortalte at han hadde fått tak i losen. Han ville lose oss inn på VHF kanal 12. Og ikke minst tidevannet steg. Ha,ha, bra timeing "Kragerø". jeg for ned i bestikket og så på knoptelleren og regnet. Dæven vi ville ikke nå frem før halvannen time etter høyvann. Men vi seilte trøstig videre.

Vi kunne se havnen med molo og fyrtårn. Da ringte Pål. "Jeg kan se dere, et øyeblikk skal du få losen".
" Hallo this is Duncan good afternoon". "Hei,nei jeg mener, Hi this is Olav good afternoon sir." "What is your draft "Kragerø". Skulle jeg juge og si at vi stakk 1m. eller skulle jeg fortelle hvor sinnsyk dyp "Kragerø" er.
Two point six meter sir...... kom med et svar, pausen var for lang, jeg hviste det. "You are allrigt to enter the harbour at this stage of the tide:" Hurra det var faen`s til timeing. "But you will put us inn a deep harbour sir" "No sir, you will be laying inn the mud at low tide". Nei, det det var som..... Jeg mannet meg opp og tok peiling på moloen. Jeg hadde veltetrauma og det som værrre var, men takket losen for at han ville stille opp. Han loset oss mot moloen. Allister hadde forsvunnet nedenunder og plutselig dukket han opp i full mundur. Kilt, knestrømper og det hele. Han stilte seg i leideren med overkroppen over dekk og begynte og stemme sekkepipen. Dæven døtte. Duncan gav meg klare anvisninger på hvor jeg skulle seile. Hold nærme moloen slik at du harr en hvit stake rett i baugen, og når du passerer den orange bøyen dreier du langsomt babord. Hold to båtlengders avstand til bøyene på styrborb. Kom så opp mot gaten til havnen. Der hadde det vært en port en gang. Men var det en der nå. Nei og atter nei. Allister satte i gang med et helvetes spetakkel, unskyld det var vakkert, jeg var bare så full av angst om at det skulle være noen svære jernstenger som sto rett opp og ned i mudderet og presset seg gjennom skroget etterhevrt som vannet , det deilige vannet rant ut av havnen, og ut i havet. Vannet skulle jo bli i havnen for at båtene skulle flyte som små svaner. og se vakre ut der inne i det idylliske havnebassenget. men nei, noen hadde stjålet porten som skulle holde på vannet.

På kaien sto Allsters mor og far;Pål og noen innfødte som så mildt sagt "Puzzeld" ut. Hva slags merkelig fartøy var dette, med en sekkepipespillende skotte i full mundur og med norsk flagg. Duncan ledet oss inn og sa vi kunne ligge på utsiden av losbåten. Den hadde kjettinger ned langs kaien, og noen svære sjakler som skled opp og ned etter som vannet, som egentlig skulle bli i havnen forsvant ut i havet og losbåten sank dypt ned i mudderet. Vi behøvde ikke justere våre fortøyninger når vi lå på utsiden av den. Tusen takk, men hvorfor hadde ingen tenkt på å finne porten som kunne holde på vannet? Kanskje tenkte de at det ikke var så farlig, vannet kom jo tilbake hver tolvte time. Men de tenkte sikkert ikke på hva som skjedde med båtene som lå nede i det fæle mudderet. Så, så det ordner seg sikkert. jeg må bare huske og ha stramme fortøyniger så ikke "Kragerø" velter ut fra losbåten.

Vi fikk fortøyd og Allister tok en flott fanfare. Vi klappet, de på kaien klappet. jeg syntes fortsatt de innfødte så noget skeptisk ut. Motorene ble slått av og Duncan; Pål og mor og far til Allister kom ombord. "Its nice here in Scotland sir, and thank you so much for guideing us inn on a sunday, I am most gratefull." "It`s okay sir, but you are in England now sir." "You are jokeing", kom det fra Allister. Det ble unektelig stille et øyeblikk,jeg tenkte på det djevelske lavtrykket ute i nordsjøen og ventet det værste, men Duncan,losen smilte bredt. Berwick har skiftet eierskap 13 ganger mellom England og Skotland,men siste gang den var skotsk var på slutten femtenhundretallet. Jeg så ned i dekket og Allister så vantro på meg. Men så kom latteren, den befriende sorten. Vi pustet lettet ut. Jeg fortalte at vi trengte å reparere et par ting som hadde røket under det heftige været. Blandt annet hadde jeg selv forårsaket at salongbordet knakk, da jeg falt over det på en av mine turer nedenunder. sokkelen brast, den tommetykke planken som var festet med fire 12mm bolter sprakk på midten.Alliste lå på benken og så at bordet var på vei, trakk seg inn mot skottet og utbrøt:"Do you think enything else is going to brake captain". Jeg kunne ikke annet enn le. Nei det var en dårlig planke,Allister. Litt senere ble han kastet mot leideren i byssa og begge krokene brast.
To U-jern måtte lages. Pluss at leiderne måtte få nye kroker og slingreklosser. Ikke noe problem. Vi kunne få låne havnens verksted i morgen. Duncan dro og vi konsentrerte oss om Pål og familien.

Allister og hans familie dro og vannet sank. Jeg teitet trosser og fulgte nøye med. "Kragerø" veltet ikke. Derimot sank hun dypt,dypt ned i mudderet. Propellene ble borte i svart gjørme og jeg hadde smerte i sjelen.Etter at vi hadde summet oss litt kjente vi at sulten kom. En restaurant. Hva med det. Forslaget ble bifalt og vi toget ut i den lille byen, som forøvrig hadde 14 tusen innbygere, på jakt etter et sted å spise. En hyggelig taxisjåfør tipset om en deilig indisk restaurant. Dit fant vi veien. Deilig med BOMBAY chikcen. Vi merket at hele gaten var i bevegelse når vi gikk. Vi var så trøtte at vi takket hverandre for en flott opplevelse mannskapet fikk berøm og så sovnet vi. Ikke jeg,men de. Jeg for opp, jeg hørte at det piplet og gurglet. Dæven det var en jernstang som hadde presset seg gjennom skroget. Jeg åpnet døren akter,men det var ikke noe vann. Jeg lyttet...... Så gikk det langsomt opp for meg at det var en kaskade av bobler som steg opp, etterhevert som "Kragerø" sank ned i det sorte ekle mudderet. Gudskjelovogtakk. så sovnet også jeg.

Neste morgen satte vi i gang med opprydding og vasking. Tom hadde kommet over en dame som drev bed&brekfast og spurt om hun kunne vaske et par bæreposer med tøy, og at noen karer hadde behov av dusj. Hun sa at det var ok, men angret straks hun så to svære plastsekker og to bæreposer med tøy. Men hun tok det sporty og lånte vaskemaskin hos sin mor og på den lokale pubben. Vi fikk dusjet og alle var glade.
Duncan kom og hentet meg og jeg fikk dratt til en hardweare store, fikk nye kroker og noe flattjern til å sveise to store u-jern. Men gutta på storen hadde verksted med bøyeutstyr. De ba om mål og vips så hadde jeg to u-jern uten og sveise.

Dagen gikk med til å ordne og fikse. Vi gjorde oss klar til å forlate Berwick neste dag. Jeg fikk nok et sjokk. Jeg hadde glemt og stenge bunnkranene før "Kragerø"tok mudderet. Nå var hele dassen svart som bek og jeg formelig så hvordan mudderet hadde tyti inn i hele kjølesystemet. Vi ville ikke få kjøling på motorene. Jeg besluttet og flusje alt i morgen på høyvann. Jeg gikk ned og faktisk lot ventilene seg stenge. Hmm..........Da hadde det kommet bare en dose inn i rørene.

Neste morgen gjorde vi sjøklart og jeg vasket ut mudderet av kjølesystemet usjjjjjjjjjjjjjjjjjj. Aldri mer.Ikke uten en svært god grunn i hvertfall. Været var bra og Pål og Allister hadde skaffet oss en syd vestlig bris, så det så.
Vi takket og sa farvell til våre gode hjelpere og seilte ut på fallende vann som det seg hør og bør in these wathers. Vi var nok litt sent ute,Duncan var keen til å få oss avgårde fortere enn svint, men han var en rolig og sindig mann, vokst opp med havet gjennom sin far. "You`l be fine boys, leave now". Og ut stevnet vi med nyvaskede klær og et bord som to som en påle og strutt.et av selvtillit. Leiderne lyste av styrke og forsikret om at nå skulle de ikke vike.
Vinden uteble, bombe. Vi startet begge Deutzene."Anton" und "Otto", henholdsvis stb og babord motor. Og de holdt det gående hele dagen og kvelden til vi nådde Dundee. "This is the Norwegian sailing vessel "Kragerø", permission to enter your harbour?" "We do not take sailing yachts sir, we are a comercial harbour". Vi hadde lite disel og jeg hadde sjekket at her var det en dypvannskai. Det hadde jeg nemelig sjekket på de elektroniske kartene. "We are on our way to Inverness sir, but due to lack of wind, all our diesel is nearly gone sir. And we are a small schoolship with kids onbord, I`ll be reluctant to let them stay out all nigth sir with no wind an no diesel". Den satt tenkte jeg, de kom til og ta oss inn. Dessuten hadde "Anton" blitt overopphetet og jeg var bekymret for det og. Men jeg ringte Kolbjørn hos William Knutsen som hadde levert motorene. Han hadde blitt en god venn. så jeg ringte på sene kvelden. Han var ikke tilhenger av å stoppe motoren. Han rådet meg til og la "Anton" gå på tomgang og se om den kjølte seg ned. Han var redd for hvis jeg stoppet så ville toppakningen ryke. Jeg hadde imidlertid sett en havn tre timer lenger nord, Montrose som var mindre og så hyggeligere ut vi hadde "tapt tre timer på Dundee. Nordover bar det med "Anton" på rødt felt på temperaturmåleren.

Vi synes å registrere en hvis nedgang i temperatur, den steg i hvertfall ikke ytterligere. Vi ropte opp Montrose Harbour og fikk hyggelig svar om at vi var velkommen inn. Innseilingen gikk på VHF kanal 12 og havnekapteinen loste oss inn. De slo sågar av et blendende motlys som hindret god sikt til overettlysene. Herlig og de hadde dypvannskai. Klokken tolv klappet vi til en pensjonert loskutter som var under restaurering og som hadde slike opp og ned fortøyninger. Flott, en security officer sto på kaien og tok våre data og hilste god natt- Vi sovnet og sto opp neste dag til strålende sol. Diesel fikk vi fra tankbil. Jeg skiftet begge radiatorlokkene etter anvisning fra Kolbjørn. Det kunne hende at de var for tette. Han hadde lage en reservedelspakke og der lå to nye lokk. Så bar det avgårde nord mot Peterhead.

Tom hadde en tori på at motorene ble kjørt på for lavt turtall og ikke fikk sirkulasjon og gjennomstrømning nok. Det hørtes ikke usansynlig ut. Han hadde erfaring fra traktorer hjemme på gården. De må jobbe disse dieselmotorene. Vi dro på skikkelig og skvatt raskt opp i 9 knop. Dette holdt vi i ca en time og temperaturene var helt stabile. Så slakket vi noe av og holdt det gående i 26 timer til. Ingenting tydet på noe temperaturproblemer, alt fungerte som det skulle.

Høyvann i Inverness var kl.1800. Og slusene til Caledonien kanalen stengte kl.16 45. Vi stevnet inn i slusen 16 40. Vel, vel det var timeing det. Det var ikke et vindpust på hele turen og vi dreide sydvest for å gå inn mot Inverness. Vi hadde tidevannet med oss innover, så vi gjorde god fart.
Vi møtte en smilende slusevakt, som hevet oss ca. 6m i 2 sluser. Vi gikk inn i en kanal og ventet på og bli sluset opp fire sluser til Loch Ness.