La Gomera II

Vi har nå vært her i akkurat i en måned. Livet på øya har etterhvert begynt å prege oss på sin positive måte.
Det er ikke fritt for at det har tatt litt tid for oss og lande.
Vi ble tatt i mot som helter og ønsket velkommen som regnbuens sendebud fra nord. Det var ikke fritt for at det varmet i sjelen. Dagene har gått med til å gjøre oss kjent med denne vakre øen.

La Gomera er den eldste av Kanariøyene. Den er fruktbar og har en stor regn/tåkeskog på toppen. Det er funnet planter her som er unike. De finnes bare her og ingen andre steder på planeten.Og de er gamle.Kanskje millioner av år. Det er funnet en øgle (the gigant lizzard), som forskerne trodde var utryddet, men som ble funnet på et spesielt sted.En engelskmann ble hyret inn og et "parringshus" er bygget for og få disse krypdyrene til og formere seg. Dette har lykkes og man håper at man har bidratt til å redde bestanden.

Vi har merket oss at øya mangler et fullgodt renovasjonssystem. Kildesortering er mangelvare. Man fyller rett og slett opp en dal. Akk o vè! Men vi ,har koplet doktor Amundsen på saken og håper at noe kan gjøres snarest mulig.

Vår oppgave er etterhvert begynt og utkrystallisere seg. Helge Linaae, en av pionerene for kultursenteret La Rosetta,som er en nedlagt tomatfabrikk , restaurert og delvis ominnredet til henholdsvis flamencodans, ateliè, scene og det vil bli flere verksteder med tiden,har tatt seg umåtelig godt av oss og vi har samtalt om hva slags arbeid vi kan utføre. Utenfor er det laget en amfiscene med opp til femhundre sitteplasser.Hele stedet har en utsikt ut over atlanterhavet som ikke finnes maken til. Etthundre og åtti graders "view".Helge ønsker at vi skal rense vannreservoaret bak fabrikken.

Vi er nå godt i gang med vårt prosjekt. Gomera har et sinnerikt vanningssystem. Vannet fra havet fortettes oppe i tåkeskogen og renner ned mot havet igjen. Gomerianerne har bygget et nett av vannrenner og vannreservoarer. Den gang det var opp til 45 000 mennesker på øen og da jordbruket var på topp ble disse holdt i hevd. Men i dag er det ca 14 til 15 tusen igjen. De fleste utvandret til Venezuela og Cuba. Det sier seg selv at mye av dette har forfalt. Likeså alle de flotte terrasene som ble bygget for å dyrke grønnsaker og frukt. Gomera har dype v-daler bratte skråninger. Vi renser nå dette store vannreservoaret. Det har ikke vært gjort på mange år. Det ligger et halvmeter tykt leire og jordlag på bunnen av det fem meter dype bassenget. Dette er sedimenter fra bergene som har samlet seg over mange år og er hardpakket. Vi hakker det løst og spar det opp i bøtter, som vi heiser opp med en talje. Alt med håndmakt og laaang vilje.Pr. i dag har vi heist opp attenhundre bøtter. Hurra!!! Vi har noen tusen bøtter igjen. Eller for og si som sant er, vi vet ikke, men vi har laget en konkuranse, alle som kommer og ser må gjette hvor mange bøtter det er totalt. Vi får se!!!

Gjennomsnittet ligger på tohundre bøtter pr.dag. Det er ikke dårlig. Innemellom slagene blir det tid til kulturelle aktiviteter som trommekurs og diktskriving.
Det er også Yogakurs, malekurs og Thai Chikurs på La Rosetta. Vi har mulighet til og delta på det vi vil. Foreløpig har vi trommekurs med Helge, som er innviet i trommemysteriet i Afrika. Han er en dyktig lærer og vi er henrykt over å få være med på den trommereisen han har invitert oss med på.

Elsker,elsker,elsker
elsker!
Elsker Livet.

Det kommer an på øye som ser.
Det kommer an på Hjertet som slår.
Innerst inne lengter jeg om ting vill bli som før.
Innerst inne sørger jeg om ting vill bli som før.
Innerst inne gråter jeg om ting vill bli som før.

En lukket hånd.
Et blodig liv.
En lukket sjel.
Engelen min, det finnes en medisin.

Disse linjene er Alf Jørgens, skrevet ned innimellom slagene........................!!!

Hver lørdag er det marked på La Rosetta. Da kommer det folk som selger grønnsaker og frukt, trommer og didjiridues, smykker og trearbeider. Reportuaret utvides stadig. Likeså antall mennesker. Her om dagen var det vernisage på en ny kunstutstilling. Lokale kunstnere. Meget velllykket.

La Rosetta er en Fundation, altså en idiell stiftelse. A non profit organisation. Ideen er et møtested for mennesker hvor kultur skapes. Og det er tatt stort hensyn til og inkludere lokalbefolkningen. Det er Bente Bratt Olsen som er stiftelsens leder. Hun har Flamencoworkshops.

Når vi kommer om morgenen blir vi møtt av tre små barn: Daniel og Jedèi to små gutter på henholdsvis to og tre år og Alba en jente på to. De hilser Hola! Det er så hyggelig. Det bor en liten familie på tre, Rocke med kone og et barn, en jente på tolv. Og Manuell, en afrikaner. De har bodd der i tolv år. De gleder seg over at vannreservoaret blir renset opp og at det kommer vann til grønnsakene og plantene. Kona til Rocke kommer nesten hverdag og ser hvordan det går og hun kommer med små gaver i form av kaker og frukt til gutta. Manuell sier han liker folk som arbeider. Vi føler virkelig at det arbeidet vi gjør er viktig for det som skal skje videre her oppe på høyden.

Vi jobber hver dag fra morgen til kveld, men i helgene har vi fri. Da blir det strandturer og vi drar på besøk til venner. Vi har besøkt Peter van Hook. Tidligere trommeslager gjennom mange år sammen med "Van the Man" Van Morrison. Han har spilt med Genesis og i Mike and the Mekanics.
Vi besøkte hans platestudio. Bjørk skal spille inn sin neste cd hos Peter. Hun var på besøk for en måned siden og likte øya og stedet til Peter. Her kan hun jobbe uforstyrret og hente innspirasjon til og skape. Uten innblanding fra plagsomme journalister og nysgjerrige. Peter er en herlig mann, som må gjøre noe krativt hver dag. Han bor her sammen med hele sin familie. Og de trives umåtelig godt.

Det gjør vi og. Gutta er på hils med de fleste i Santiago. Og spansken begynner og komme mer og mer. Det skal bli spennende og feire jul her nede.

Feliz Navidad hombres, senoras og senoritas. Asta luego!

Det ble en annerledes jul. Vi hadde tenkt oss ut på bølgene blå, men været var ikke det beste, så vi droppet det. Vi koste oss heller på Quatro Caminos, en restaurant med en hems med ett bord for spesielle gjester. Vi er spesielle og fikk dermed det bordet! Det ble et meget hyggelig og godt måltid. Etterpå gikk vi ombord og dete ut en gave til hver.

Tone kom ned rett før jul. Hun koser seg og. Arbeidsom er hun og har vært med noen dager i tanken og sjauet jord sammen med oss. Men de siste dagene har hun lakket på "Kragerø". Det er utrolig hvor det tar på med tre måneder i sjøen. Men nå lyser alt skinnende blankt og nedgangskreftene er på vikende front. Naturen er som et stort uhyre som hele tiden prøver og fravriste oss båten. Den skal tilbake til naturen, det er en evig utfordring og holde henne på et "kulturelt" nivå. Skuta er vår livsforsikring og må holdes i hevd. Tankene går ofte til de dyktige båtbyggerne som har gjort en så skikkelig og samvittighetsfull jobb. Det er ikke sjelden at jeg gjennopplever tiden på Moen i Risør med Klaus,Petter,Anita og Andreas og Jørgen og smeden Ludvig. Og det er et hyggelig minne som trer frem og en takknemelighet over og ha truffet slike gode håndverkere og alt jeg har fått lære gjennom dem. Ingenting er umulig. De sier det tar bare litt lengere tid. Jeg tenker på Verner Hansen og de hyggelige samtalene. På Ingeborg min reservemamma med de hyggelige måltidene. Alle hjelperne i Risør. På Saxlund og RSM. På Jeppe som har tegnet riggen, på tross av mine sprøe ideer om at alt skulle være så mye større. Skuta seiler som en gudinne. "Det er ikke ene og alene størrelsen det kommer an på. Du kan ikke bare peise på med kvadratmetre, de skal være effektive og." Riggen funker perfekt. Seilmaker Tor Erik Gustavsen har virkelig fått de til å stå. Slik kan en skipper sitte og mimre. Tiden på Isegran i Fredrikstad. Møtet med "Isegranfolket". Herregud nå tar det helt av og alle mine venner dukker opp på netthinnen. Det er så mye og være takknemelig for. Alle disse flotte menneskene som man har møtt gjennom livet. Menneskemøtene de står der som minnestener og selvstendige kapitler i min biografi. Alle vesentlige, med sin valør og kvalitet.

Det kommer stadig folk ut på kaien for å se på "Kragerø". Hver dag er det noen som står og beundrer henne fra bryggen. Vi er så enig,så enig.
Et fartøy er en skulptur. Skapt for det element hun skal være i. Vannet! Det herlige vannet. Jeg har sittet i timevis og beundret delfinene og deres boltring i dette elementet. For meg er det "magi". Det er noen meget spesielle dyr. Dette fikk jeg bekrftet av en mann som kom bort til meg på La Roseta her rett før jul. Han fortalte at han hadde vært meget syk og hadde blitt helbredet av og svømme sammen med delfiner på Hawai for ti år siden. Han arbeider nå som konsulent for store firmaer som konfliktløser. I tillegg holder han delfinkurs og ønsker og dele sin kunnskap med andre mennesker. Dette møtet utviklet seg til at vi dro til et miniseminar som Michael holdt i Valle Gran Rei. Han viste oss to filmer om delfiner i interaksjon med syke mennesker og deres opplevelser med delfinene. Sterke saker. Delfinene "skanner" først menneskene og deres interesse har en form for prioritet. Skulle det vise seg at det er en gravid kvinne i vannet, får hun første prioritet. Dernest de som er syke, være seg mentalt eller fysisk. Så de såkalte friske. Og de er helt åpne for komunikasjon, men man må anstrenge seg. De venter, men mister fort interessen hvis man er passiv. Samtlige opplevde seg belivet og hadde mere energi etter møtet med delfinene. "Do`nt say no, just say oh!" Michael forteller at det er en stor fare som truer alle disse vidunderlige skapningene i havet. Hvaler og delfiner. De har et meget avansert og velutviklet sonarsystem som de sanser og navigerer etter. Det er funnet uforståelige tilfeller av strandet hval og delfiner på ulike steder på planeten. Noen av disse er blitt obdusert og da har man funnet ut at senteret for dette sonarsystemet i hjernen er "brent" bort. Og dermed mister de orienteringen. Man vet at amerikanerne forsker med stor intensitet i krigsøyemed, hvor de prøver ut sterke sonarsystemer under havoverflaten i angst for ikke og ha kontroll over hver eneste russiske eller andre skumle ubåter. Så slik henger det altså sammen, men "the fellow american" ser jo ikke dette.