La Coruna -Peniche

Nå sitter jeg på Rossio Plassen i Lisboa og skriver et etterlengtet reisebrev til dere flittige besøkende av vår hjemmeside.
Tom, Jon Erik og Alf Jørgen dro hjem fra La Coruna på perm. Tone kom ombord, og etter en dag lettet vi anker og dro til Baiona. Det tok oss et lite døgn, været var med oss igjen. Vi lå en uke i La Coruna, en meget hyggelig by. Galiserne er meget høflige og åpne mennesker. En by fri for amerikansk innflytelse, ingen amerikanske caper eller sææggebukser, ingen uniformering her, nei. Rimelig mat og vi opplever en matkultur hinsides norsk Rema og Rimi kultur. Den jevne mann og kvinne er virkelig opptatt av mat og kvaliteten er meget høy og prisen lav. Hvilken kombinasjon.

I Baiona gikk jeg inn på Marina kontoret, og hvem stod ved skranken, jo, Aksel Ellefsen fra Jeløy, Moss. Han er skipper på en av Oslo Seil og Navigasjonsskoles fartøyer, på vei til Kanariøyene. Hyggelig, vi har allerede ligget her et døgn, han har akkurat kommet inn, så vi har en hyggelig passiar og han blir til dagen etter og vi drar videre til Portugal. Den første havnen vi kommer til heter Viana do Castello. Dit kommer vi sent på kvelden og vi finner ikke Yacht havnen med det samme, men går inn i fiskehavnen og legger oss. Sender Ole og Alex i land for og rekognosere. De kommer tilbake med beskjed om at Yacht havnen ligger lenger inn i bukten og vi flytter oss dit. En meget hyggelig by med en nydelig arkitektur. Vi så en blokk i byen og de lokale vi snakket med fortalte at den var bygget i tidlig sytti og at det nu var en aksjon på gang for å få den revet. Den har ingenting i vår by å gjøre sa de. Ingen ville bo i den. Vi så at bare et titalls leiligheter var bebodd.

Neste dag lettet vi anker og satte kursen sydover mot Porto og med dansende delfiner nok en gang rundt båten fortsatte vår ferd. Kystlinjen av Portugal er som en linjalstrek. Med noen små haker, hvor det er en havn. Men husk at det er bare en havn som er åpen i dårlig vær. Nemmelig Nazarè. Vi dro mot Leixois, en yachthavn utenfor Porto. En ganske kjedelig havn, med mye industri og vi ble ikke lenge. Vi dro videre mot Figueira da Foz. Her fikk vi historien om en nordmann som for noen få år siden kom seilende alene i meget dårlig vær alene. Han orket ikke å være ute lengre og ropte at han kom inn mot havnen. Havnemyndighetene prøvde fortvilet og få han fra det, men han sa at han tok sjansen. Det ble hans bane. Båten kantret i brenningene og mannen druknet. Det er meget grundt rundt 7-8m og bølgene bryter temmelig fort om det blåser opp.
Her spottet vi straks en stor to mastet trebåt med norsk flagg, som lå rett ved siden av oss. Det var ingen ombord da vi kom inn sent på kvelden, men neste dag møtte vi en hyggelig portugiser, som snakket vestlandsdialiket. Han var gift med en norsk botanikkprofessor og de hadde slått seg ned med sin 15 år gamle datter i Figueira da Foz. De hadde jobbet i 14, ja fjorten år på båten og den var i et fantastisk skikk. Vel ikke vanskelig og "bonde" med slike gale mennesker. Det ble en meget hyggelig kveld med familien Henriques. Randi, Ingrid og Joào!? på lokal portugisisk restaurant. Fantastiske fiskeretter.
Vi ble vist det store markedet som lå like ved havnen,hvor du kunne kjøpe alt fra fisk til beslag og hengekøye. Vidunderlige mennesker! Joào fortalte om reisen fra Norge og det var tydelig at han var en populær mann i havnen. Det var stadig folk som ropte på ham og kom på besøk ombord og en av dem var en pensjonert skipselektriker som hadde gjort alt elektrisk arbeid ombord i båten hans. Vel, vi hadde en radar som Jon Aga hadde sendt med oss og som vi ikke hadde hatt tid til og montere i Norge. Det ble den nå. Og nu har vi radar som funker! Med så hyggelige mennesker er det alltid vanskelig og skille lag. Men etter tre dager kastet vi loss og seilte vi til Nazarè.

Her ble vi møtt av en meget streng tollbetjent i full mundur. Jeg ble bedt om å ta med meg skipets papirer og alle pass for registrering opp på hans kontor. Han kunne lite engelsk og jeg hadde en litt urolig følelse om at dette kanskje skulle bli et litt vel byråkratisk møte. Verre ble det da jeg kom opp på kontoret og fikk se hans strenge kolleger, svartsmusket og med olme blikk. Jeg prøvde med kroppspråk og vennlige geberder og svare på alle spørsmål. Da han spurte om vi hadde noe å fortolle, svarte jeg at mitt skip var lastet kun med senoritas. Da sprakk alle opp og isen var brutt. Jeg ble klappet på skulderen og papirene ble utfylt i en fei. Litt senere ble havnen fyllt av fiskebåter som kom inn fra feltet og bryggen var smekkfull av oppkjøpere og lokale mennesker. Det var et yrende liv. Dette måtte vi se på og vi gikk bort. Der traff vi tolleren og jeg kunne ikke dy meg, om han kunne ordne så vi fikk kjøpt noen sardiner for fire personer til middag. Han gjorde en håndbevegelse som betød at han hadde alt under kontroll. Vi iakttok at han hvisket noe stille til en av fiskerne og ikke lenge etterpå sto det en bærepose full med sardiner ved veggen bak ham. Han nikket diskret til meg og med det var "dealen" et faktum. Jeg fikk ikke betale for jeg hadde så mange senoritas ombord som jeg trengte å mate. Han slo seg på lårene og vi gikk ombord til et festmåltid.
Nazarè er en fiskelandsby, der de eldre menneskene går tradisjonelt kledd, kvinnene med syv underskjørt og skjerf på hodet. De bærer tunge ting på hodet. Mennen har noen meget karakterristiske fiskeluer. De lingner på norske nisseluer, men de er svarte og meget lange. Jeg kjøpte en av disse. den er meget varm. Fiskerne gjemte penger og tobakk i luen. Denne byen har en fantastisk strand. De lange hvite strender er forøvrig karakteristisk for hele portugalkysten.

Havnesjefen var fra irland, en pensjonert sjøkaptein. Han hadde innført samme kultur som på Horta,Azorene. Alle båter skulle male sin logo på havnemuren før de seilte videre. Vi så gjorde. Jon Erik, Alf Jørgen og Fredrik (som vikar for Tom), kom 17.oktober og dagen etter dro vi videre til Peniche.
Her ligger vi nu og venter på en passende bør som skal bringe oss til Porto Santo på Madeira. Tone mønstrer nu av etter fjorten dager. Hun flyr hjem fra Lisboa i kveld. Takk til henne, gutta syntes at standarden på en del ting høynet seg ved hennes tilstedeværelse. Bl.a. måltidene. Vi håper og holde tradisjonen ved like i tiden som kommer. Vi satser på fisk, når vi kommer ut på dypt vann mot Madeira.